Med hodet under vann
På tirsdag var jeg på spillklubb. På torsdag innså jeg at det var på tide å gi meg selv fri fra alt noen dager. Nå er det lørdag. Og.. jeg har det kjipt.
Én ting jeg har lært er at det er alltid vanskelig å "ta seg fri". Prosessen med å innse at det er mulig å kansellere planer, for så å faktisk kansellere, er vanskelig og tar lengre tid enn en skulle tro. Det til tross for at planene det er snakk om kun påvirker meg og mitt liv, og heller ikke er særlig viktige for meg.
I dag har jeg ikke spist. Jeg har spilt Minecraft et par timer. Og snakket litt med A på Skype. Nå er klokken litt over ni på kvelden. Det eneste vettuge jeg har gjort er å drikke et glass vann og kle på meg.
Jeg har googlet PTSD og hypoaktivering fordi "hmm..", men jeg innser at alt lesestoff i verden kommer til kort når det gjelder å forstå meg selv. Det vil si, jeg har sikkert godt av å lese litt og forsøke å finne bokser å putte følelsene og opplevelsene mine oppi. Men jeg blir nødt til å ta tiden til hjelp. Jeg blir nødt til å akseptere at dette er rare, vanskelige greier. En av grunnene til at jeg går i terapi er for å lære meg selv å kjenne. Det er en ting andre forventer at vil ta tid, så kanskje er det ikke noen vits i å knipse fingrene hver dag fordi kanskje idag vil det få alt til å gi mening.
Noe som er verdt å merke seg... Selv etter at jeg ga meg klarsignal til å slappe av hjemme fremfor å presse meg til å delta i ting utenfor hjemmet har jeg fortsatt å ha forventninger til at jeg skal gjøre ting. Rydde. Bake. Det er kanskje ikke nødvendig, når jeg tenker meg om.
Så. Ultimat kollaps. Nå skal jeg ta et par boller ut av frysen. Jeg skal lage en varmeflaske eller skru på radiatoren for å få litt varme i kroppen. Jeg skal se en episode av Gap Year (på NRK, ganske koselig). Kanskje får jeg ryddet bittelitt, men det er ikke så nøye. Det viktige er å ta vare på seg selv.
Klem til meg. Jeg er glad i meg.
Én ting jeg har lært er at det er alltid vanskelig å "ta seg fri". Prosessen med å innse at det er mulig å kansellere planer, for så å faktisk kansellere, er vanskelig og tar lengre tid enn en skulle tro. Det til tross for at planene det er snakk om kun påvirker meg og mitt liv, og heller ikke er særlig viktige for meg.
I dag har jeg ikke spist. Jeg har spilt Minecraft et par timer. Og snakket litt med A på Skype. Nå er klokken litt over ni på kvelden. Det eneste vettuge jeg har gjort er å drikke et glass vann og kle på meg.
Jeg har googlet PTSD og hypoaktivering fordi "hmm..", men jeg innser at alt lesestoff i verden kommer til kort når det gjelder å forstå meg selv. Det vil si, jeg har sikkert godt av å lese litt og forsøke å finne bokser å putte følelsene og opplevelsene mine oppi. Men jeg blir nødt til å ta tiden til hjelp. Jeg blir nødt til å akseptere at dette er rare, vanskelige greier. En av grunnene til at jeg går i terapi er for å lære meg selv å kjenne. Det er en ting andre forventer at vil ta tid, så kanskje er det ikke noen vits i å knipse fingrene hver dag fordi kanskje idag vil det få alt til å gi mening.
Noe som er verdt å merke seg... Selv etter at jeg ga meg klarsignal til å slappe av hjemme fremfor å presse meg til å delta i ting utenfor hjemmet har jeg fortsatt å ha forventninger til at jeg skal gjøre ting. Rydde. Bake. Det er kanskje ikke nødvendig, når jeg tenker meg om.
Så. Ultimat kollaps. Nå skal jeg ta et par boller ut av frysen. Jeg skal lage en varmeflaske eller skru på radiatoren for å få litt varme i kroppen. Jeg skal se en episode av Gap Year (på NRK, ganske koselig). Kanskje får jeg ryddet bittelitt, men det er ikke så nøye. Det viktige er å ta vare på seg selv.
Klem til meg. Jeg er glad i meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar