Å reise seg att

I dag dro jeg ut på jakt etter bjørkenever. I forbindelse med anlegging av sykkelsti har arbeidere hugget ned en del trær. De hadde allerede lovet bort selve veden, men jeg fikk lov til å ta neveren. Vips! Så var to timer gått. Til tross for at jeg ikke hadde kledd meg særlig godt holdt jeg varmen overalt utenom hendene og ansiktet. Hendene er også fulle av småkutt nå. Jeg bør nok finne noen gode hansker som både tåler litt og holder varmen, og ikke minst er gode å jobbe med! Så nå har jeg roser i kinnene, såre hender, og setter stor pris på å være innendørs mens det mørkner ute. Det har vært en kjempedeilig dag. Nå fremover må jeg regne med å bygge opp kroppen etter mange års "sykeleie". Jeg tror jeg skal prøve å gjøre det mest mulig ved å arbeide og utforske utendørslivet. Da får jeg frisk luft også, og det er en litt mer meningsfylt aktivitet enn å tusse rundt på tur i gatene. Og neveren. Den skal bli julegave. Mesteparten i hvert fall.

Følelsen når du innser at det finnes et menneske der ute som synes at du er bra nok, uansett. I begynnelsen virket det keitete når terapeuten min føyet til "Og det er det nok en god grunn til." hver gang jeg hadde sagt noe som helst om meg selv. Jeg ble litt flau på hennes vegne, liksom. Men så slo det meg i dag, etter å ha tilbrakt noen timer med å lure på hvordan en mor kan være.. slik som min. Så innså jeg at det terapeuten min sier er at jeg er  ☆ bra nok ☆  akkurat som jeg er. Akkurat slik jeg til ethvert øyeblikk er . Selv om jeg nok kan si at jeg - kanskje, nesten, cirka - forstår på et intellektuelt nivå at jeg selvfølgelig er god nok så fremt jeg ikke bryter lover og forsøker å behandle andre pent, så forstår jeg det kanskje ikke helt dypere inni meg. Og det at jeg er klar til å anerkjenne at det finnes i hvert fall ett menneske som mener at jeg er tilstrekkelig endrer ikke det. Uansett er det godt å vite, at uavhengig av hva jeg måtte føle på selv, så finnes